Tiden flyr. Nå er det ca tre måneder siden Kalle og Lars flyttet hjem til oss.
Det har vært en tid med masse glede og mye rot. Har avfunnet oss med at det perfekte ryddige hjem i alle fall ikke er hos oss med familie på fire kaniner, to katter og to marsvin og selvsagt oss på to bein. La meg si det slik; vi er veldig takknemlig for forvarsel når det gjelder besøk, slik at vi får tatt et tak med støvsuger/feiekost (masse lortekuler), samla sammen leker (reine barnehagen) osv, osv.
Bondinga mellom kaninene gikk ganske greit unna. Lillemor og Kalle var kompiser før det var gått en uke.
Trulte og Lars tok litt lenger tid med. Trulte var veldig grinete og fnøs og klora på gjerde og var i det hele tatt ikke særlig godlynt. Vi fant det derfor best å la de venne seg til hverandre gjennom gjerdeelementene den første uken. Hun roet seg etter hvert og etter nok ei uka var de også godt forlikte. Begge parene har etter som tiden tiden går, blitt mer og mer sammensveiset og det er så koselig,
Det har vært en fornøyelse og glede å bli kjent med Kalle og Lars. Det er to herlige guttebasser, to vidt forskjellige individer og like sjarmerende begge to på hver sin måte.
Kalle virker tøff og robust utad, er trygg på oss mennesker, men kan egentlig være ganske så usikker når det gjelder å utvide horisonten (men bare til han får utforsket og sjekket at det ikke er noe fare), og Lars som virker liten og usikker i utgangspunktet, viser seg å være en skikkelig tøff liten kar og aldeles ikke redd for å utforske. Han er både høyt og lavt, men kos fra oss mennesker er han til tider veldig sparsom med.
Både Lars og Kalle er noe skeptiske til kattene. Dette er nok fordi kattene er like skeptiske til kaninene så usikkerheten smitter sikkert litt fra den ene til den andre. Kalle var veldig frempå i begynnelsen, men så fikk han seg et par dask over snuten i fra gamlepusen og dette sitter nok litt i.
Kalle skal jo slankes litt men det er utrolig vanskelig å få til. Han bare elsker mat og ved utdeling av snop, f. eks papaytabletter er han helt vill. Han er så ivrig at passer du ikke fingertuppene så får du kjenne tannebissa. Han biter ikke hardt og det er helt uforskyldt. Han er bare så ivrig, så ivrig. Kalle kan virke litt keitete og stivbeint, i alléfall om vi sammenligner ham med Lars (som du nesten ikke kan høre når han kommer hoppende), og han er veldig forsiktig når han hopper opp og ned fra div høyder, men ved utdeling av godt så er Kalle reine fjellklatreren, der han prøver å bestige oss tobeinte.
Kalle er en ordentlig kosegutt og det er morsomt når han kommer hoppende i glade hopp for å få kos hver gang han ser oss. Jeg har alltid syntes at Lillemor (venninna hans) er den koseklumpen, men Kalle han overgår henne også. Jeg tror ikke han noen gang kan få nok av oppmerksomhet, og dette setter både matmor og matfar, veldig pris på.
Kalle er en ordenlig glad gutt og han syntes det er veldig morsomt å leke. Han kommer gjerne bort og dytter i deg for så å ta noen små krumspring med hoderistning og rumpevrikk, mens han på en ertende måte ser om det er noen reaksjon fra oss mennesker. Tror han da mener at vi skal prøve å fange ham, for når vi da later som vi skal ta ham, løper han et par skritt for så å snu seg og så er det han som skal ta oss. Liten morroklump, det er Kalle det.
Kalle og Lillemor er i dag et godt sammensveiset par, så jeg tror vi var ganske heldige med valget. Noe som er merkbart med jentene våre, Lillemor og Trulte, er at de rører masse mer på seg nå da de har selskap med hver sin gutt, og de har blitt merkbart slankere i disse månedene som har gått, noe som gjør at de rører enda mer på seg, altså en god effekt. (Obs; Kalle kan godt gå ned litt i vekt. Vi har enda ikke fått av ham det han la på seg før vi fikk ham J Lars var i utgangspunktet ganske tynn når vi fikk ham og han har da lagt på seg litt. Tror ikke han har tatt skade av det.)
Lars vet hvordan han skal sjarmere matmor og matfar, når det gjelder utdeling av snop. Han er ganske så nøysom med å komme til oss for å få kos og klapp, men når han værer snop av et eller annet slag er han like mye fjellklatrer han som Kalle. Lars har en helt utrolig myk pels og man får bare så lyst til å putte nesen ned i pelsen hans, men det må vi nok vente litt med til han vil gi mer av seg selv. Lars liker nok å få kos, selv om han nødig lar oss få lov. Når vi først får han til å sitte i ro, ser det ut til at han koser seg ordentlig når vi klapper han.
Lars er utrolig glad i å være ute og han er ikke sein med å hoppe ut når vi åpner døra. I begynnelsen når vi slapp ham ut i hagen hadde vi en halv times prosjekt når han skulle inn igjen, men med list og kløkt gikk det som regel greit. I dag er det så mye greiere. Han har etter hvert skjønt hva vi mener og kommer som oftest inn av seg selv.
Favorittstedet til alle kaninene er i skråningen vi har rett utenfor. Der er det masse strå og løvetann og syrin og bjørketrær som gir deilig skygge. Lars liker å grave så der kan han bare utfolde seg. Ellers er Lars også full av fart. Det står ei prydbuske på plenen (brudeslør) og denne har han det gøy med å løpe rundt i full fart. Lars har som sagt ingen problemer med å hoppe opp og ned fra store høyder. Han er utrolig lett til beins.
Lars og Trulte er noen ordentlige turtelduer. Det er noe ”mykt og godt” over forholdet deres. Det er vanskelig å beskrive, men de passer veldig godt i sammen.
Vi kan sitte og iaktta kaninene i timevis og jeg må si at de som ikke har oppdaget gleden ved å prøve å forstå dyrs adferd og se hvor forskjellig individer alle er, ja de går glipp av så utrolig mye.
Dette var litt om Lars og Kalles nye liv. Jeg håper vi får mange, mange år sammen og at de vil fortsette å trives her hjemme hos oss. Stor takk til DOOA for at vi fikk denne sjansen.
Ha en riktig god sommer
Mvh
May-Liss og Aksel |
