 |
|
  |
|
||
|
Kaninen som kjæledyr Kaninen er ett av de mest vanlige kjæledyr her i landet, men dessverre så er det mange kaniner som lider. Kanskje ikke p.g.a. mangel på mat og stell, men fordi at eierne ikke vet hva slags behov en kanin faktisk har. Det er en velkjent misoppfatning at kaninen tilhører gnagerne, og den blir derfor ofte tillagt egenskaper som gnagerne har, og som dermed blir direkte feil. HISTORIKK Ca. 100 år f.Kr. kom en flokk fønikere til den Iberiske halvøy, og oppdaget at hele øya vrimlet av "viltfargede gnagere" som lignet på deres egne kaniner hjemme som ble kalt "saphan". Det var så mange kaniner på denne halvøya at fønikerne kalte øya for "i-saphan-im" som betyr Kaninenes land. Denne betegnelsen holdt i noen hundre år før romerne besatte området og forandret navnet til Hispania, dagens Spania og Portugal. Denne kaninen som fønikerne oppdaget er den europeiske villkaninen (Oryctolagus). Romerne var trolig de første som gjorde kaninen til husdyr i romertida rundt Middelhavet (Italia eller Nord-Afrika). Ville kaniner ble fanget og holdt p.g.a. kjøttet og skinnet i innhegninger laget av mur for å holde rovdyr borte. Og romerne spiste ikke bare voksne kaninene, men også unge dyr og selv ufødte fostre. Kjøtt av nyfødte kaninunger ble regnet som en delikatesse og ble også brukt av de romerske kvinnene som skjønnhetsmiddel. Kaninbestanden vokste fort, og romerne tok med kaniner på sine reiser og satte de ut der de slo seg ned. På denne måten vokste det opp kaninkolonier mange steder. Kaninen er som kjent meget tilpasningsdyktig og forplantningdyktig, og koloniene vokste fort, noe som mange steder medførte at avlinger ble ødelagt. Etter romerikets fall overtok de franske munkene kaninavlen, og kunne rapportere om fargemutasjoner med både flekkete og helt hvite kaniner. Kaninskinn og kaninkjøtt var fortsatt etterspurt, og munkene drev kaninavl for å få en biinntekt. Oppdrett ble også vanlig hos alminnelige mennesker, som på denne måte var i stand til å skape seg en god levevei. Det var også i denne perioden at kanin ble oppdaget som kjæledyr for barn p.g.a. kaninens morsomme vesen og artige oppførsel. I dag er det mer enn 50 kjente raser av tamkaninen, alle med opphav i den europeiske villkaninen. De første tamkaninene tror man ble avlet fram i de franske klostrene, og de tidligste nedtegningene om de ulike rasene er fra 1500-tallet. På 1700-tallet kom de første langhårete rasene, og den første utstillingen ble holdt i Bremen i 1874. I 1940 fikk de krysset fram den første dvergkaninen, og i dag fins mer enn 150 godkjente kaninraser. KANINEN I NATUREN Kaninen tilhører harefamilien, og ikke gnagerfamilien. I 1912 fikk haren (Lepus) og kaninen (Oryctolagus) en egen zoologisk ordning, nemlig Harer og Kaniner. I Norge finnes hare (Leporidae timidus), sørhare (L. Europaeus) og europeisk villkanin (Oryctolagus cuniculus). Det som tydeligst skiller kaniner og harer fra gnagere er: 1) at gnagerne bruker forbeina som som gripeverktøy
Kaninen har spesialisert seg på hulegraving, mens haren er best på å springe fort. En annen forskjell mellom kanin og hare er at mens kaninungene fødes nakne, blinde og døve i huler, så blir hareungene født velutviklet på bar bakke med pels, hørsel og syn. Hareungene er raskt rede til å hoppe rundt, mens kaninungene gjerne bruker 7-10 dager før de begynner å krype ut av redet for første gang. Kaninene lever i jordhuler som de selv graver og oftest i kolonier. De er heller ikke flokkdyr, men har hver sin hule som de graver ut, og som de gjerne knytter til en annen kanins hule. I jordhulene som kaninene naturlig bor i, er de beskyttet mot fiender, de oppfostrer unger her samt utøver sitt sosiale liv. Kaninene som lever i kolonier (fra 8-9 dyr og opptil 100 voksne dyr) har en streng rangordning med en dominant hankanin og en dominant hunkanin som konge og dronning i kolonien. Den dominante hunkaninen får lage sitt bo i hjertet av koloniens huler, mens hunner langt ned på rangstigen må ha sitt bo i utkanten. På denne måten er den dominante hunnens unger bedre sikret i oppveksten. P.g.a. dette bør selvsagt også tamkaninene få mulighet til å grave og bygge seg huler. Kaninene er aktive i tusmørke, dvs om kvelden når sola er i ferd med å gå ned, og om morgenen når det begynner å lysne. Dette fordi det er tryggere mot sine naturlige fiender i tusmørket. På disse tider av døgnet er kaninen tryggest når de forlater hulene sine for å finne mat. I skumringen kan nattaktive fiender (for eksempel ugler) ikke se så godt fordi det er for lyst for dem, mens det er for mørkt for de rovdyrene som jakter om dagen (for eksempel reven). I Norge er det reven som er den mest vanlige fienden. Hvis en villkanin skremmes for eksempel av et rovdyr, vil den etter noen timer faktisk kunne dø av sjokk og redsel. Dette er viktig å vite også i forhold til en kanin som holdes som kjæledyr. KOMMUNIKASJON Kaninene kommuniserer seg imellom ved duftsignaler. Dette kjenner selvsagt ikke vi mennesker, og vi må derfor se etter andre måter å tolke kaninen på. Kaninen har heldigvis noen få lydsignaler også, som enhver kanineier må sette seg inn i: - Stamping med bakbeina : Dette er en måte
å advare alle i nærheten om at det er en trussel eller
fare på gang. Kaniner stamper ofte til sine eiere hvis den
føler seg veldig truet eller ordentlig skremt. Kaninens kroppsspråk er også en utfordring, da den kommuniserer for eksempel med ørene og måten den sitter på. Allikevel er det en del grunnleggende signaler vi som kanineiere må kjenne til for å forstå vår firbeinte venn: - Hopper rundt beina dine : Markerer at den liker
deg, har valgt deg til partner i et parringsrituale. Stor ære! For bedre forståelse av kaninens kroppsspråk kan du lese mer her: http://muridae.com/rabbits/rabbittalk.html KJÆLEDYRET Kaninene har beholdt mye av sin ur-oppførsel og karakter, selv etter flere hundre års avl i fangenskap. Kaninen har en stor evne til å innfinne seg med sin situasjon, og p.g.a. dens spesielle måte å kommunisere på som ikke mennesker har lett for å oppfatte, så blir kaninene ofte vanskjøttet. Mange kaniner avles på p.g.a. skinnet, pelsen, kjøttet eller i forskningsøyemed. Mange dyr lever i trange bur hele livet, og avles frem for å få spesielle trekk - for eksempel ører så store at de knapt kan hoppe! Allikevel har kaninen beholdt sitt tålmodige og stille gemytt. Den er ofte også full av livslyst og energi, og ikke minst glede over sine nærmeste, enten det er en annen kanin eller et menneske. Hvis kaninen skal ha mulighet til å få et lykkelig kaninliv, er man avhengig av at man vet hvordan kaninene er i vill tilstand. Den har beholdt sine naturlige instinkter og behov i større grad enn mange andre kjæledyr, og som kanineier har man da mange ting man bør ta hensyn til. En vill kanins største "hobby" er graving. De fleste kaniner som holdes som kjæledyr vil også ha denne grunnleggende oppførselen, men den er dårlig likt av dens eiere. Kaninen vil grave i tepper, på gulvet og også gjerne i sofaen hvis den har tilgang til den. Å nekte kaninen dette, vil egentlig være å regne som mishandling. Det man som kanineiere må sørge for, er at kaninen har ett sted den kan grave av hjertets lyst. Enten ved å ta kaninen utendørs daglig (dvs helst om kvelden p.g.a. at den er mest aktiv i skumringen) eller ved å lage en gravekasse til den innendørs. Det at en kanin er mest aktiv om kvelden og om morgenen kan være et "problem" for noen kanineiere. Skal kaninen stå på et soverom, vil den nødvendigvis lage litt støy i løpet av kvelden. Og skal den være et kjæledyr for minstemann i familien, så er det også litt problematisk at den "våkner" først til kvelds. En del kaniner vil selvsagt også kunne vennes til å være mer aktive på dagtid, men de vil nødvendigvis ikke kunne vennes til å være stille om kvelden og tidlig om morgenen! Ettersom kaniner er kolonidyr og ikke flokkdyr, så er det mange kaniner som IKKE går overens med andre kaniner. Allikevel har alle kaniner et behov for å bo inntil en annen artsfrende. Dermed må man nødvendigvis ikke ha to kaniner i samme bur (ikke lett å finne stort nok bur til det!), men sette to bur inntil hverandre. De fleste kaniner vil allikevel kunne bo sammen hvis de er kastrerte (også hunnene). Det er faktisk en forutsetning at hannen er det, ellers vil den hele tiden forsøke å parre seg med hunnen. Hunnen har dessuten en tendens til å ta kommandoen i et samboerskap med en annen kanin. Det er derfor alltid en fordel at de er kastrerte slik at hormonene ikke gjør seg så gjeldende. Også i forhold til uønskede kaninunger er dette nødvendig. Det har også blitt for mange kaniner i Norge nå, og mange ser seg dermed nødt til å gi bort kaninunger for å bli kvitt dem. Dette resulterer selvsagt i at mange som ikke vet hva en kanin krever, går til anskaffelse av en søt kaninunge og går lei etter en liten stund, eller ikke greier å tilby den et tilfredsstillende liv. De siste årene har mange kaniner blitt satt ut i naturen av ansvarsløse eiere, og gått en sikker død i møte; enten p.g.a. matmangel eller i møte med en fiende (for eksempel en hund). Det finnes selvsagt en del betenkeligheter ved å kastrere en kanin (hannkaninene vil for eksempel oftere få brokk, og kaniner tåler narkose dårligere enn mange andre dyr), men det bør være en viktigere faktor at innavl forhindres, og at useriøse eiere får lyst på kaninunger som de ikke greier å finne gode hjem til. GRUNNLEGGENDE KANINHOLD Antall : Buret : Hvis kaninen bor utendørs året rundt, må buret være tett på tre kanter, samt ha tak. Dette for at det ikke skal trekke på kaninen, og ikke bli fuktig. Sovehuset må være lunt og rent, samt ikke være større enn at kaninen klarer å holde varmen i det. En kanin som står ute hele året tåler godt kulde ned mot minus 30 grader, men problemet er å få gitt den mat og vann ofte nok til at det ikke fryser. Om sommeren er derimot problemet overoppheting (kaniner og de fleste dyr tåler kulde bedre enn varme). En kanin kan ikke svette, og er derfor avhengig av at den står i skyggen og har noe å kjøle seg på hvis det blir for varmt (for eksempel en flaske med frosset vann). Plassering av buret : Buret skal ikke stå hvor sola om sommeren kan komme til og overopphete kaninen, men den skal stå lyst og fint. Ute skal kaninburet ikke stå på bakken, men løftes opp p.g.a. trekk og kulde. Utstyr i buret : Matskåla til kaninen bør være tung og av et materiale som den ikke greier å gnage i stykker, for eksempel av keramikk eller glass. Matskål og drikkeflaske skal selvsagt rengjøres regelmessig, minst to ganger hver uke. Alle kaniner skal ha et sovehus som den kan føle seg trygg i. Det er ikke sikkert den velger å sove i det, men hvis den blir skremt skal den ha mulighet til å søke ly. Det er dette huset som skal være tamkaninens hule. Mange kaniner foretrekker også å sitte oppå sovehuset, eller på et sittebrett i buret. Kaninen skal alltid ha tilgang til friskt høy. Dette bør ligge i en egen høyhekk eller henges opp slik at kaninen ikke skittner til det, og det alltid er rent. Man kan også fylle sovehuset med litt høy og bruke høy som liggeunderlag, men den skal uansett ha tilgang til friskt, rent høy. Kaninens tenner vokser hele livet. Den er derfor avhengig av muligheten til å gnage mye, slik at tennene slipes naturlig. Til dette brukes kvister av ulike trær (for eksempel gran, bjørk, rogn, pil, epletre. Trærne må selvsagt ikke være sprøytet med sprøytemiddel. NB: kirsebærtrær og plommetrær er giftige p.g.a. at barken inneholder arsenikk!), samt egne gnagersteiner av kalk eller mineraler. Det er heller ikke til å unngå at kaninen vil gnage på sovehuset sitt, og at dette må byttes ut etter hvert. I tillegg bør den ha noe å sysselsette seg med; friske kvister, hardplast leker som den kan dytte på, papegøyeleker til å henge i taket, etc. Maten : Kaninen har en lang fordøyelseskanal som langsomt bryter ned cellulose (tungt fordøyelige kullhydrater) i form av fiberholdig, vegetabilsk for. Hvis kaninen får store mengder finkornede, lettfordøyelige, proteinholdige produkter (som kaninpellets og korn) kan dette overanstrenge tarmsystemet. Det samme gjelder med store mengder lettfordøyelige kullhydrater (sukkerstoff). Veldig mange kaniner dør tidlig p.g.a. feilernæring og sykdommer som er en direkte følge av feil for. Kaninen foretrekker faste foringstider, for eksempel en gang om morgenen og en gang om kvelden. Les Kaninens Meny for mer informasjon. Løpeturer : Ferier : Klør : Tenner : Mange kaniner må få slipt både fortenner og jeksler flere ganger i løpet av livet (da må de legges i narkose), og for å hjelpe kaninen til å holde tennene ved like, er rikelig med høy og greiner å gnage på viktig. Spesielt er dvergkaninene utsatt for tannproblemer. Pelspleie : Løfting av kaninen : Løfteteknikk : Barn og løfting : KONKLUSJON Kaninen er i hovedsak et sosialt vesen, fylt av livsglød og nysgjerrighet. Hvis kanineieren tar seg litt tid hver dag sammen med kaninen sin, og lar den få utløp for sine instinkter og grunnleggende behov, vil kaninen være et flott kjæledyr. Den er selvsagt avhengig av riktig mat og stell, samt oppfølging ved sjukdom. P.g.a. uvettig avl i de tusen hjem er det dessverre mange genetiske feil ved dvergkaniner og mange dør i tidlig alder. Normalt skal en kanin i fangenskap kunne bli fra 6 til 8 år. En kanin er et egoistisk vesen, og det er ikke mulig å dressere den som for eksempel en hund. Du er nødt til å bli kjent med akkurat din kanin, og lære deg dens måte å kommunisere på og oppføre seg på. Og motsatt. Kaninen må få lov til å bli kjent med deg! Et barn kan ikke ha eneansvar for en kanin. Det må alltid være en voksen som ser til at kaninens behov dekkes (BÅDE i form av mat, mosjon og husvære). Artikkel skrevet av Monica Skybakmoen og Camilla Bergstrøm for Dyrebeskyttelsen Norge avd. Oslo og Akershus, copyright 2002.
|
|
 |