Kaninavl - en vitenskap for voksne, ikke leketøy for mindreårige

PROSJEKTOPPGAVE AV ALMAR HANSEN

Opplysninger om kanin

Først litt om Norges Kaninavlsforbund (NKF). Forbundet er et av de eldste forbund for små husdyr i Norge og ble stiftet 6.nov. 1897. I dag finnes mellom 1500 og 2000 medlemmer av Norges Kaninavlsforbund spredt over hele landet. De fleste er medlemmer lokalt i lokallag eller fylkeslag. Finnmark er i dag det eneste fylket som ikke har lokallag av NKF. Der lokallag ikke finnes er det likevel mulig å bli direkte medlem av forbundet. Medlemmer får tilsendt et hefte som heter "Tidsskrift for kaninavl (TK). Flere ganger i året. Forbundet selger for øvrig faglitteratur og annen rekvisita til kaninholdet.

Fagbøkene er skrevet av de ledende eksperter i Danmark, Sverige og Norge. Dansken F. Wanning har skrevet 6 bøker om kanin. Den ledende svenske eksperten, K. G. Roos, er foruten forfatter av kaninbøker også dommer ved kaninutstillinger. Nordmannen Birger Ukkelberg har skrevet boka; "Kaninhold" etter et samarbeid mellom Norges Kaninavls- forbund og landbruksforlaget. Boka er forøvrig godkjent som brevkurs av undervisnings- og kulturdepartementet. Landbrukshøyskole på Ås (NLH) selger avlsplan for kanin. I dag finnes det opp mot 50 rene raser med kaniner fra ca. 800 gram og opp til drøyt 7 kg.

Men i første rekke deles kaninen inn i 6 hovedgrupper. Disse er:

1. kjemperaser
2. Store raser
3. Mellomstore raser
4. Små raser
5. Dvergraser
6. Raser med avvikende hårstruktur

De er hvite, sorte, gule, brune, røde og grå. De er ensfarvede, brokete, flekkete og stripete. Men de stammer alle uten unntak fra den europeiske vill kaninen som bærer det latinske navnet Oryctalagus coniculus. Kaninen stammer altså ikke fra Australia som enkelte tror.

Kaninen er et meget spesielt dyr som avviker fra de fleste andre dyr på en rekke områder. Man sier den er søskenbarnet til haren, men selv haren avviker på en rekke områder.

Kaninens drektighetstid er på 31 døgn. Harens drektighetstid er 40-42 døgn. Haren føder pelskledde og seende unger. Kaninen føder nakne og blinde unger. Kaninens kjøtt er lyst.

Harens kjøtt er synbart mørkere. Villkaninen er videre en kortdistanse sprinter og ville nok vinne over haren i et 100 meters løp, men ville tape på lengere distanser. Hare og kanin kan heller ikke parres, slik noen hevder. Bare det faktum alene at disse to dyr har forskjellig kromosontall gjør det lite sannsynlig at de kan få avkom sammen.

Kaninens gemytt.

Kaninen regnes som et lettere nervøst dyr og er et typisk natt og skumringsdyr. Om kaninen har bråkende besøk hele dagen forstyrres den naturlige døgnrytmen, og kaninen blir i verste fall overnervøs. Kaninens impulsverden er i første rekke det den lukter og det den hører. Synet er veldig dårlig utviklet og kaninen er etter all sannsynlighet både meget nærsynt og fargeblind. Hørselen og luktesansen bør derimot være intakte for å opprettholde kaninens trivsel. Ørene skal kaninen vanligvis kunne snu 180 grader uavhengig av hverandre og en kanin som er løftet etter ørene (noe som i seg selv er reinspikka dyreplageri) klarer ikke å snu ørene så mye. Det dannes en blodkake under huden på hodet. Ørene blir konstante som man sier. Det går ikke mange dager før slike dyr er overnervøse.

Mange hevder at man skal løfte dem etter nakkeskinnet fordi det et slik mora bærer ungene. Dette er en av de gamle idiotiske myter om kanin (kaninmora bærer ikke ungene verken etter nakkeskinnet eller på annen måte). Birger Ukkelberg sier følgende om løfting etter ryggskinnet: "Virkningen av et slikt løft kan en se som en blodsutredelse under skinnet."

K. G. Roos sier følgende om løft der ryggskinnet må ta hele tyngden: "Dersom ryggskinnet må ta hele tyngden av dyret under løfting kan kaninen sprelle slik at ryggraden knekker, ved ryggrads-brudd lammes kroppen fra bruddet og bakover. Noe botemiddel finnes ikke og dyret må avlives snarest.

Kaninen er videre vegetarianer og skal derfor ikke ha kjøtt og fiskerester. Kaninen er derfor i vill tilstand ingens fiende, men den har selvfølgelig mange fiender av den enkle grunn at den på en måte er det første ledd på næringskjeden.

Kaninen er av natur pasifist og regnes som et stumt dyr. Den skriker bare under ekstrem smerte og under ekstrem redsel. Hannene kan også lage en veldig støtende "uh" lyd til hoa.

Kaninene har ikke noe angrepsforsvar (hvis man ser bort fra de innbyrdes kampene som kan oppstå mellom kjønnsmodne hanner hvis de kommer sammen). Under redsel kan den sette seg og tykke med ørene flatt ned på ryggen (i håp om ikke å bli sett). Den samme tendens ser man hos rypa. Eller den tramper med bakfoten i gulvet. Hos større kaninen kan lydstyrken i et slikt tramp komme opp i lyden til et hammerslag.

Som sagt er kaninens trivsel mye avhengig av sansene; hørselen og luktesansen. Kaninbur skal av den grunn alltid være laget av behandlet trevirke. Hvis kaninen plasseres i et bur av ubehandlet tre vil urinen trekke seg inn i treet og det dannes gass som siver inn i buret. Denne gassen ødelegger følsomheten i kaninens nese. Luktesansen hos slike kaniner blir før eller senere helt eller delvis ødelagt. En kanin me ødelagt luktesans vil som regel sette seg i et hjørne og bli overfet. Folk som er blitt vant med kaniner ser slike ting ganske fort. Kaninen virker totalt pasifisert.

Buret bør ha en størrelse slik at kaninen får røre seg. Bur er som oftest for små. Man regner med minimum to kvadratmeter til middels store kaniner og noe større til kjemperaser. Avlsbur bør gjerne være dobbelt så store. En gylden regel; kaninen skal ha plass til minst tre gode hopp etter hverandre. Bur kan derimot aldri bli for store.

Kaninens fòring

Enhver kanin skal ha fri tilgang på godt høy og vann. Det er alle lærebøker om kanin enige om. At kaninen ellers spiser alt mulig er også en gammel tøvete myte. Av kjøkkenavfall kan man med en gang si at alle former for løk i verste fall er giftig for kaninen. Likedan heter det at kokt potet er bedre enn rå. Rå potet består av for det meste stivelse og kan påføre dyret for-stoppelse. Det heter videre at man skal vise fornuftig moderasjon når man fòrer med hodekål da denne er en gassprodusent som i verste fall påfører dyret trommemage (kaninen kan verken fjerte eller rape).

Enhver undersøkelse viser at 80% av dødsfallene blant kanin er grunnet i feil fòring, eller brå overgang fra en fòrtype til en annen. Altså fordøyelsesbesvær. Enkelte forgiftninger bl.a. av giftige planter finner man også.

Fordøyelsesorganene er langt på vei det svakeste punktet i avlen.

Selv helt ferskt brød skal man ikke gi kaninen da det i verste fall kan påføre dyret diaré, noe som kan være dødelig særlig for yngre dyr. Trommemage kan de nok også få av ferskt brød.

Brødet skal være tørt, men ikke muggent. Muggforgiftning kan til og med slå ut en hest.

Kaninens tenner

Kaninen har ikke bare 4 tenner som enkelte tror, men derimot 24. Den har fem jeksler på hver side oppe og nede. Disse er konstante hele livet. Fra disse er det en åpning uten tenner fram til fortennene, to oppe og to nede. Disse er rotåpne som det heter. Det betyr at de vokser uavbrutt hele livet.

Kaninen sliper disse selv ved å gnage på kvister og annen gnagemateriale. Tennene slipes skrått mot hverandre – som skjæret på en meisel.

Ved å unnlate å gi kaninen gnagemateriale over lang tid vil fortennene vokse ut av kjeften på kaninen og dyret får vanskelig med å ete.

Feil tannstilling kan også føre til at tennene ikke slipes ned. Dette er da en medfødt skavank. Den er for øvrig også arvelig og slike dyr taes ut av avlen. Å prøve å klippe tennene av (uten veterinærhjelp) med avbitertang som enkelte prøver seg på gir meget sjelden godt resultat.

Kaninens fordøyelse

På grunn av kaninens spesielle fordøyelse ligger den i verdenstoppen hva fòrutnyttelse angår. Fòr måles i fòr-enheter (F.E.). En viss mengde med netto energi. En gitt mengde næring. Man finner den i et kg bygg, to kg tørt høy, 5-7 kg silo osv…. For kjøttproduserende dyr spør man ofte om tilvekstevne. Hvor mange fòrenheter går med til å produsere et kg kjøtt?

En kanin slaktet i relativt ung alder bruker mellom tre og fire F.E. p.r. kg tilvekst og dette er relativt lite sammenlignet med de andre pattedyr. Høyet til kaninen har man i en høyhekk og ikke løst på golvet, slik sparer man opp til 50% av høyet. Golvhøy bare forurenses når dyret går og tramper i det.

Årsaken til den gode fòr-utnyttelsen hos kaninen ligger i noe som kalles koprofagi.

Det som er mest bemerkelsesverdig med kaninens fordøyelse er den relativt store blindtarmen. I rominnhold er blindtarmen like stor som alle de andre tarmavsnittene til sammen. I denne blindtarmen blir fòret lagt til for-fordøyelse. Her blir fòret påvirket og delvis nedbrutt av en hær av mikrober, først og fremst bakterier. En naturlig bakterieflora som skal være der.

Uten denne bakteriegjæring ville kaninen i langt mindre grad kunne nyttiggjøre seg av gress og annen trevirkerik føde. I blindtarmen dannes små "boller" som er noe bløtere enn den endelige gjødsla. Når blindtarmen tømmes med jevne mellomrom spiser kaninen disse boller en gang til og den endelige næringa suges opp.

Det er dette at kaninen spiser sin egen lort som kalles koprofagi. Dette er ikke et tegn på at kaninen får for lite mat som enkelte tror. Koprogafien er livsviktig for kaninens næringsforsyning.

Denne prosessen stopper helt eller delvis opp ved fordøyelsesbesvær. Det er derfor av største viktighet at kaninen fòres og stelles slik at fordøyelsen forløper normalt.

Kaninens tilvekst

Kaninen er som sagt blant de (patte)dyr i verden som vokser mest p.r. kg fòr. Avhengig av størrelsen hos foreldrene vokser den med 20 til 40 gram for dagen. Forsøk viser den største daglige tilvekst av krysning mellom Belgisk kjempe (den største) og typen Hvit Land. Disse fikk avkom som vokste i gjennomsnitt 47,7 gram p.r. døgn p.r. avkom. Dette er utrolig mye på et så lite dyr. Et gjeite-kji vokser med om lag 100 gram for dagen, og det er flere kg når det blir født. For å ha noe å sammenligne med.

Kaninen vokser hurtigst i relativt ung alder (10-14 uker). Til denne tid er tilvekstkurven brattest og så flater den mer og mer til den går ut i null når kaninen er utvokst i 7-8 mnd. Alderen.

Kjønnsmodning

Når kaninungene er rundt to mnd. Gammel kan man med litt trening se forskjell på kjønnene, og kaninene skilles fra hverandre før kjønnsdriften for alvor våkner.

Det er i prinsippet like mye galskap i å ha mange kaniner i alle aldre laus i en binge som det er å ha sauer og værer i alle aldre sammen. Under slike omstendigheter parrer kaninene seg opp til et halvt år for tidlig.

Energi mengden fra fòret må kaninene bruke til sin egen tilvekst og det blir for lite når det samtidig er fostertilvekst på gang. Slike kaninunger blir ofte spist opp av mora i ren næringsmangel, eller de blir sugd opp av mora's vev. Resorpsjon som det kalles.

Kaniner som blir satt for tidlig i avl slutter nærmest uten unntak å vokse.

Kaninrasen Hvit land har en voksenvekt på 3,8-4 kg. Når man observerer denne kaninrasen laus i enkelte kjellere med en voksenvekt på 1 kg så har bare dette en forklaring.

Hva om sauene hos sauebøndene plutselig bare hadde hatt ¼ del av normal vekt? Ville ikke noen ha reagert, da?

Kaninen bør være voksen og over begge røyteperiodene før den settes i avl, noe som for store raser er ca. 7,5 mnd. Og enda mer for kjemperaser.

Hoa er etter denne alder mer eller mindre parringsvillig hele året, noe som er ganske unikt i dyreverdenen.

Hoa lar seg lettest parre hvis ho i minst et døgn har bodd i buret (nettingvegg mellom burene) ved siden av hannen. Hannen bør også være utvokst ellers kan han i verste fall dø av overbelastning. Verst utsatt er kanskje hanner av typen Fransk vedder, særlig der flere hoer skal parres samme dag. Hoa skal før parringen settes inn til han, og aldri omvendt!

Om hoa er parringsvillig skjer parringen nesten momentant og den må gjerne repeteres to til tre ganger. Parringen regnes for øvrig som meget vellykket når han til slutt svimer av og faller skrått bakover på rygg på golvet med et sukk eller stønn.

Man skal aldri gripe etter slike avsvimte hanner. De våkner etter noen sekunder av seg selv, som regel når hoa springer unna. Man løfter så hoa tilbake til eget bur.

Drektighet

Man kan ikke uten videre se på hoa at den er gravid. Den som påstår at man ser det snakker bare tull ofte. Det finnes folk som har vært i Norges Kaninavlsforbund i over 50 år som kan bekrefte at det er vanskelig. Dette fordi at fostrene ikke ligger midtbuks som hos de fleste pattedyr men skrått innenfor lår/hoftebeinet på den ene og/eller den andre siden.

Eldre kaninopdrettere sier de kan kjenne fostrene gjennom bukveggen etter det 12 graviditetsdøgn. Fostrene kjennes gjennom bukveggen som perler på ei snor. Dette er ikke et område uerfarne skal drive å klipe på.

Litt forenklet sagt; kaninen har to livmorer (livmorrør) med tilhørende eggstokk. Et sett på hver side.

Hvis man prøver å ha kaninen til parring igjen, en – to uker etter første parring, vil den ikke vite av hannen hvis den er gravid. Den spretter bare unna med en pipende lyd.

Det koster for øvrig ingenting å huske å skrive på burkortet når paring fant sted.

Eggløsningen skjer ikke til faste tider av året som hos de fleste pattedyr; det er derimot selve parringsakten som stimulerer til eggløsning hos kanin. Her er en liten regel enkelte bruker; har man kaninen til parring på en torsdag føder den enten på en lørdag eller søndag. Fordi den går gravid i 31 døgn, og da har man mest tid til å gå å se etter om det har gått bra.

Den største fostertilvekst skjer i den siste halvdel av graviditeten. Og man skal i denne perioden unngå så langt det er mulig å løfte på kaninen.

Kaninen er i denne perioden nokså følsom for støy, bråk og trekk.

Redebygging

Det er litt forskjellig når de forskjellige kaniner begynner redebygging, men 14 dager før ned-komst er ganske vanlig. Kaninen skal i denne perioden ha tilgang på fint-strået tørt høy til redebyggingen. I god tid før nedkomst skal kaninen ha innsatt hos seg en høvelig redekasse. Et døgn eller to før nedkomst napper kaninen buk-ull av seg og legger i redet, hvorpå hun føder sine unger. Deretter napper ho mer buk-ull av seg og pakker over ungene.

Enkelte har gitt kaninen bomull til redemateriell. Dette er ren galskap. Kaninen kan da unnlate å nappe seg, og denne nappingen har en dobbel funksjon. For det første er det teppe til ungene, og for det andre så napper mora ulla vekk rundt pattene slik at ungene skal få komme bedre til. Vanlig bomull er dessuten fuktabsorberende og ungene tuller seg helt inn i dette svineriet og man finner dem som egyptiske mumier, og som regel like daue. Da er de kvalt (mener man så absolutt at det er lite redeull i redet så er det bedre å ta vare på ull fra forgagne reder).

Ungene kommer

Ungene blir født nakne og blinde, men lukker opp øyne etter 8 – 9 døgn (hele fødselen er for øvrig over i løpet av en halv time). Det er viktig at det foran redekassen er et kantstilt bord, altså at åpningen inn til redekassen er hevet litt fra bunnen av buret.

Det kan nemlig skje at en unge suger seg så fast i pattene på mora at ho drar han ut på golvet før han slipper. Har man et kantstilt bord foran åpningen på redekassen etter fødselen kan dette forhindre dette, fordi mora må gjøre et lite hopp for å komme ut. Da faller ungen som regel laus.

Mora bærer ikke slike unger tilbake verken etter nakkeskinnet eller på annen måte. Den som påstår det vet ikke hva de prater om.

Om det er kuldegrader i rommet fryser slike unger i hjel ganske snart. Men de er ikke alltid like daue som de ser ut til. Man må snarest mulig plukke opp slike unger og varme dem i hånda. Hvis de ikke vil bevege seg med det, kan man legge dem i en ren håndduk i steikeovn. Ha på svak varme og døra på gløtt (ca. 40 – 50 grader), Mikrobølgeovn må aldri brukes.

Når kaninungen veiver med hodet fram og tilbake er den i live og man legger den med forsiktighet tilbake i redet mellom de andre ungene og pakker redeulla godt over.

Med forsiktighet og rene fingre kan man foreta en kontroll for dagen i redet. Man må legge redeulla 100% på plass igjen.

Det kan skje fra tid til annen at en unge dør i redet. Slike må fjernes. Ellers ligger de der og råtner til de forpester redet. Da kan mora sky det.

Amming

Hoa ligger aldri og sover sammen med ungene slik man kjenner det fra hund og katt.

Ho finner seg som regel et sted i buret så langt fra ungene som mulig. Ho ammer dem bare noen minutter i slengen et par ganger i døgnet. Mange ganger bare en gang i døgnet og da midt på natta som regel.

Kaninen har den tykkeste melka av alle huspattedyr vi kjenner og av konsistens er den nesten som maling. Den inneholder vanligvis alle de næringsstoffene ungene trenger. Man kan se på ungene at de får det de trenger ved at mageskinnet er stramt og kulerundt. Man sier at ungene er trinne. Mageskinnet skal ikke være rynkede. Hvis man oppdager rynkede unger og det skjer særlig i alvorlig store kull, så er det unger som ikke får nok næring.

Og slike unger må man vurdere å avlive hvis man ikke har utligningsmuligheter med andre reir og små kull. Slike unger blir ofte allikevel å sulte i hjel (når kaninen nettopp har fått kull er dette et sted man bør være forsiktig med å ha familesammenkomst. Desto mer ro i to - tre uker, desto bedre).

Utligning av unger

Kaninen kan føde opp til 19 levendefødte unger på en gang (dette mener K. G. Roos at han selv har sett). Men dette er mer enn noen kanin klarer å amme opp. Man regner 10 unger som en max grense. Hvis man da har flere hoer som føder samtidig og man får et stort og et lite kull så kan man utligne unger.

Man tar da ut den hoa som er i det bur der man skal innsette flere unger. Sett henne i et annet bur og la henne være der i 30-60 minutter. Man tar så de ungene som skal omplasseres fra det store kullet og blåser all redeulla av dem. Så plasserer man dem i ny redet. Når tiden er gått har disse ungene fått samme lukta som de ungene har som er født her, og man kan slippe inn hoa.

Hvis ho fremdeles kjenner fremmedlukt kan hun finne på å krafse ungene utover. Hvis dette skjer må man bare ta henne ut igjen. Så prøver man igjen etter en stund. Som regel går det utmerket.

Det bør ikke være mer enn to døgns aldersforskjell på de ungene som blir omplassert og de som er der fra før. Ellers kan de minste sulte i hjel fordi de ikke når fram til pattene fordi hoa står når den ammer.

Ungene vokser

Ungene lever bare av morsmelk til de er ca. tre uker gamle. Da kommer de ut av redet for å få annen næring, men det er vanligvis for tidlig å avvenne dem. Hvis ungene er normale av vekt kan de avvennes i fem ukers alderen. Man kan la den aller minste gå hos mora lengst. Ei ukes tid mer enn de andre. Det er ingen fordeler å la ungene gå hos mora så lenge som to mnd. Det blir bare stress og tull rundt matkoppene og mora blir mer eller mindre fri for melk. Og til tider ser man at ungene patter på henne likevel slik at pelsen er sammenklistret i våte tupper. Vanligvis bruker kaninen visse deler av dagen til å vaske seg, og den bør få anledning til det.

Kaninen kan allerede i tre ukers alderen begynne å springe etter mora å tigge om patting både i tide og utide. Kaninmora kan bli så lei at ho sparker til ungene så de fyker rett i netting-veggen. De dør ikke av det, men det er sikkert ikke sundt heller.

Man bør da sette henne i et annet bur og så slippe henne inn til ungene en gang p.r. døgn. Man får da se når ungene patter. Den beste tiden er tidlig på morgenen. Kaninmora hopper selv ut av buret når hun ikke har mer til ungene, når hun blir vant til å være i et annet bur. I denne ammeperioden kan man gi kaninmora melkeblanding; 50% helmelk og 50% vann, eller lettmelk. Vanlig melk blir for sterk.

Skinndrektighet

Kaninhoa kan fra tid til annen bli det man kaller skinndrektig. Det har skjedd en eggløsning under parringen og av hormonelle årsaker oppfører hoa seg som om den var gravid selv om det ikke har lyktes den å bli det. Ho krafser i høyet og bærer til rede og om man da prøver å ha henne til parring en uke etter første parring vil ho ikke vite av han. Noen dager etter skinn-drektigheten er over kan man prøve henne til ny parring og da går det som oftest bra. Dette kan i utgangspunktet skje med alle hoer fra tid til annen. Selv om de har hatt kull før. Man sier at de løper om.

Kaninens sykdommer

Det første man her bør nevne er koksidiose, en lever- og tarmsykdom er forårsaket av

koksidier. Det er små en-cellede skapninger som hos de aller fleste kaniner er å finne i gjødsla. Ved små invasjoner bygger kaninen selv opp immunitet. Ved større invasjoner og mye fukt i underlaget, særlig i varmt vær, kan sykdom bryte ut. Man kan se at gjødselperlene blir hengende sammen. Kaninene blir slappere og slappere. Dette er særlig farlig der ungene må gå hos mora altfor lenge. Ungene får i seg sporer av koksidier gjennom gjødsla. Sykdommen er dødelig, særlig for unge dyr. Sykdommen bekjempes med sulfapreparatet: Sulfadimidin natrium (eller amprol) som has i drikkevannet. Men slik antibiotika behandling kan i verste fall ta knekken på den naturlige bakteriebalansen i kaninens mage, og dyret kan i verste fall få diaré som kan være dødelig for kaninen.

Man bør vise generell varsomhet ved bruk av antibiotika til kaninen.

Snue

er også en utbredt tilstand. Dette kan være alt fra den vanlige forkjølelsessnuen til den mer smittsomme virussnue (luftveisinfeksjon). Den siste er meget smittsom og slike dyr settes for seg selv i karantene og behandles med flytende Penicillin av typen Vibramycin som dryppes med tåreteller i munnen på kaninen etter anvisning fra veterinær.

Ikke under noen omstendighet skal man overse snuen som enkelte gjør. Dårlig stallklima er ofte (meget ofte) hovedårsaken. Man skal igjen minnes at kaninen ikke tåler så mye trekk.

Forstoppelse

Er også en tilstand det er vanskelig å helbrede. Det beste er forebyggende arbeid ved å gi kaninen jevn og næringsrik mat. Hvis kaninen har fri tilgang til høy og vann og får tilskudd av kraftfôr som kaninpellets, kunøtt eller hønsefòr og knust havre så har den alt den trenger. Plutselig overganger fra en fortype til en annen kan forårsake forstoppelse. Kaniner som må gå på nettingbunn er i langt større grad plaget av forstoppelse enn de som går på fast bunn, fordi de rører seg mindre. Tilstanden er vanskelig å helbrede, men litt soyaolje på høyet og litt tvangsmosjon har gitt underverker. Kaniner på nettingbunn får ofte labbesår også.

Antall kull i året

Det mest vanlige er to til tre kull i året. Men fire kull trenger ikke nødvendigvis å være noen overbelastning på ei god avlshoe. Hvor lenge man kan holde hoa i avl me mange kull p.r. år er mye avhengig av hvor mye hoa tar av under fødsel og diegivning. Man må vende seg til å se hvor godt hold hoa er i. Reidar Ukkelberg sier i boka "Kaninhold" at to år er tilstrekkelig. Dansken F. Wanning mener man kan gi den et ekstra år om det dreier seg om et ekstra verdifullt avlsdyr.

Ikke under noen omstendighet er det trukket så lenge som fire år. Etter denne tid faller melkeproduksjonen dramatisk og kullene blir ujevne og usikre.

Resorpsjon

Ikke under alle omstendigheter går fødselen som den skal. Det kan oppstå komplikasjoner som hos andre pattedyr. Det er likevel sjelden at man ser kaniner som aborterer, hvis det skjer er det som regel hos overfete hoer. Det skjer som regel noe helt annet. Det kalles resorpsjon. Resorpsjon betyr oppsuging. Det betyr at fostrene gjennoppsuges av mora's vev. Fostrene går tilbake til mora's kropp før fødselen kommer i gang. Når resorpsjon finner sted skjer det alltid midt i svangerskapet, altså etter 14 dagers graviditet. Da kan store deler av fosterkullet bli gjenoppsugd av mora's vev. Og det skjer temmelig raskt. I løpet av to til tre døgn er ikke bare fostrene med beinsubstans og alt borte, men også de tilhørende hinner og morkaker. I slike tilfeller føder hoa bare en eller to dødfødte unger. Det kan også hende at alle fostrene blir borte, slik at hoa ikke føder. Årsakene er mange. Ensidig kost (næringsmangel). Mye bråk er sikkert også medvirkende, likeså trekk. Mye hardhendt løfting kan også framtvinge resorpsjon.

Hvis resorpsjon ikke har vært fullbyrdet har det hendt at en kaninunge har hengt seg så fast i liv-mora at han har dratt denne med seg ut av moras kropp. En forløsnings sprøyte fra veterinær har hjulpet godt. Er ikke veterinæren i rimelig nærhet er avlivning eneste alternativ, dessverre.

Diare

Er også en relativt vanlig lidelse. Muggent høy eller brød er ofte en årsak. Likeledes store mengder med hodekål, som er meget vannholdig. Dødelighetsprosenten er høyest hos yngre dyr. Ved diaré skal alt av grønnsaker fjernes fra buret og kaninen skal kun ha tilgang til fintstrået tørt høy og vann. Godt høy er mageregulerende og tåles godt av alle alderstrinn.

Rennende øyne

er også en lidelse der trekk og dårlig stallklima ofte har skylden. Tilstanden er ikke under noen omstendighet dødelig og hvis den ikke har gått over i løpet av noen dager og etter god utlufting kan Kloramfenikol øyendråper hjelpe godt. Fåes kjøpt på apotek.

Øreskabb

kan av og til oppstå. Kaninen klør seg i ørene i tide og utide. Skabbmidder er årsaken og de graver ganger i ørehuden. Det dannes brune skorper. Disse skorper kan løses opp ved inndryppning av syrefrie oljer (for eksempel vanlig soyaolje). Når skorpene er oppløst og fjernet (etter to-tre timer) inndryppes Dixantogenolje. Den får man på apotek. Behandlingen gjentas to-tre ganger med et par dagers mellomrom til lidelsen er bekjempet.

OBS Dixantogenolje er etsende. Det er ikke meningen man skal svi selve underhuden i øret. Til arbeidsoperasjonen er det best å bruke skaftet på ei teskje.

Forløsningsforlamning

er også kalt melkefeber og inntreffer som regel to-tre dager etter at ungene er født. Den har sin årsak i at kalsiuminnholdet i blodet synker. I verste fall inntreffer forlamning og hoa dør om ikke behandling blir gitt. I harde tilfeller behandler veterinær med en sprøyte rett i kanin-øre. En slik sprøyte hever vanligvis sykdommen. Men kaninhoa kan være så lam at den bare ligger på sia. Hvis den bare er i stand til å svelge så klarer man også å få den bra med lunka skummamelk også.

Nosematos

er en sykdom som har sin årsak i protozoer. Der er også en-cella små vesener. En av mine kaninbøker sier at undersøkelser fra Sverige viste at 20-25% av de undersøkte kaniner var smittet. I første omgang angripes hjernen og nyrene. Symptomene er vage og varierende. Nervøse forstyrrelser av ulike slag som forunderlig hodeholdning, aggressivitet og matvegring har vært iakttatt. Iblant forekommer akutte fall med kramper. Ved obduksjon vises det små arrdannelser på nyrene. Arrene kan minne litt om de merkene man ser på levra til kaniner med leverkoksidiose. Antibiotika er totalt virkningsløs ovenfor sykdommen og sykdommen bekjempes derfor ved at syke dyr avlives og destrueres.

Graviditetstoksikos

er en sykdom der årsaken ikke er påvist, men man vet at den har sammenheng med hormonbalansen. Det er som tittelen sier de gravide hoer som rammes. Vanligvis inntreffer sykdommen to-tre dager før hoa skal føde og medfører som regel at hoa dør. Hypofyseskader er påvist hos hoe som har dødd av denne sykdom.

Myxomatos

er en meget, meget sjelden, men desto verre sykdom. Sykdommen forårsakes av et virus og er meget smittsom. Symptomene er opphovne sår omkring øyne, nese og øyelokk. Altså på slimhinnene. Dyret blir mer og mer bevegelseshemmet. Sykdommen kan arte seg som en hardnakket snue i begynnelsen. Men med hovne øyelokk og ører sier man at kaninen får "Løve-hode". Sykdommen går under A-sykdom i husdyrloven og er derfor meldepliktig til nærmeste veterinærmyndighet. Den blir sett på med samme alvor som munn og klovsyke, og sykdommen bekjempes ved at samtlige dyr, både syke og tilsynelatende friske dyr, i besetningen avlives og destrueres og inventar desinfiseres.

Sist sykdommen var observert i Skandinavia var i 1985 i Nord-Sjælland i Danmark.

Nok om kaninsykdommer (de kan få andre sykdommer enn dette, men det er sjeldnere).

Kaninens røyting

Kaninen røyter på en litt spesiell måte. Vi kan dele disse røytemåter i tre. Det første man her kan nevne er det man kan kalle for mønsterrøyting. Den starter allerede når kaninen er 1. mnd gammel. Da oppstår det en eller to røyteflekker på kaninkroppen på bestemte steder. Disse røyteflekker flytter seg rundt omkring på kaninkroppen etter et helt bestemt mønster (som er lik for alle kaninraser) etter som tiden går (fra boka "Kaniner" av k. G. Roos side 130 og 131).

Kaninen røyter aldri over alt på en gang. Når kaninen er 4 mnd. opphører denne røyting i ca. 14 dager. Det er i denne periode slaktekaniner slaktes. Dette har to grunner. For det første er de mellom to røyteperioder og for det andre er tilvekstkurven brattest til denne alder. Hvis ikke kaninen er utvokst (7-8 mnd.).

Etter at kaninen er voksne opphører denne røyting for godt. Disse røyteflekkene kan ikke sees med det blotte øye, men kan lettest observeres hvis man stryker kaninen litt hardt med en lett fuktet hånd.

Så har kaninen selvfølgelig vår- og høstrøyting noe den bruker 2-3 uker på, avhengig av temperaturforandringen. Man skal derfor ikke utsette kaninen for temperatursjokk. En kanin som har vært inne i en bopel i 2-3 uker har sommerpels. Hvis en slik kanin taes ut midtvinters eller ned i en kald kjeller kan den i verste fall miste pusten momentant. Slike kaniner som ungene, dessverre, ofte får lov å dra ut og inn dør før eller senere av akutt lungebetennelse.

Den siste røyting man kan nevne er den akutte røyting kaninen kan få hvis den blir skremt ved slakting. Slike dyr kan slippe løs store dotter med hår. Dette forringer selvsagt skinnets verdi.

Hvis man løfter en kanin etter bare ryggskinnet (noe som er unødvendig) sliter man ut et og annet hår. På en farvet kanin f.eks. sort kanin vokser det ikke ut igjen sorte hår, men derimot gråhvite hår. Dette forringer også skinnets verdi.

Giftige planter

Følgende planter regnes som giftige planter (både for mennesker og dyr), og er i verste fall dødelig giftig for kanin.

Plantene er i alfabetisk orden:

Alrune, Barlind, belladonaurt, Bjørnekjeks, Bulmeurt, Bøk, Einstape, Firblad, Gallbær, Giftkjeks, Gullregn, Gyvel, Hundepersille, Julerose, Konvaller, Krossved, Leddved, Liguster, Liljekonvall, Meldrøye, Myrsnelle, Narsisser, Nyserot, Piggeple, Revebjelle, Ridderspore, Selsnepe, Sevenbom, Slyngsøtvier, Svineblom, Solblom, Soleie, Svaleurt, Svartsøtvier, Troll-bær, Tyrihjelm, Tystbast, Vinrute, Vivendel og Vortemelk.

Den mest utbredte giftplanten her nord er Soleie, eller Smørblomst, som den ofte kalles og som de aller fleste har i hagene sine. I fagbøker over giftplanter kan man lese følgende om smørblomst:

"Både mennesker og dyr kan bli forgiftet. Spiser man av friske planter får man en brennende følelse i munn og svelg, og det dannes blemmer. Spyttmengden øker, man blir kvalm og brekker seg, får kolikksmerter og blodig diaré. Når protoanemoninet (giften) er sugd opp blir man svimmel og får kramper. Urinveiene blir irriterte og betente. Urinutskillelsen øker først og minker etterpå, det opptrer blod i urinen og det blir vondt å late vannet. Holder man lenge nok i friske plantedeler kan huden bli rød og det dannes blemmer. Ved dødelige doser skyldes døden at blodsirkulasjonen og åndedrettet stanser".

Behandling på sykehus:

"Ventrikkel skylling, medisinsk kull. Væsketap kompenseres med væsketilførsel. Sjokk og kraftig fall i blodtrykket behandles med Dopamin eller Noradrenalininfusjon. Hudskader behandles med Xylocainsalve eller Hydrocorticon i salve eller liniment".

Så langt fagboka. Behandlinga gjelder selvfølgelig for menneskebarn, men er tatt med for å vise hvor giftig en så vanlig plante som Smørblomst kan være. Enger der Smørblomst vokser bør ikke brukes til kaninbeite. Voksne kaniner kan nok unngå plantene til en viss grad, men unge kaniner som er født inne tidlig på våren og ikke har sett en grønn eng før kan finne på å ete alt de finner i beiteburet. I menneskets "varetekt" har nok tamkaninene langt på vei mistet sine naturlige instinkter til å skille giftplanter fra annet. Hvis man tar eksempel fra annet dyr, nemlig høns, så vet man at burhønsdrift har fjernet hønas evne til å legge seg på egget. Selv om man har hønsa sammen med hane, og egget blir befruktet så er det slett ikke sikkert hønsa blir "klukk", altså at den legger seg på egget.

Det er også et eksempel at et helt naturlig instinkt kan bli borte på veien.

Under tørking av høy som inneholder Smørblomst vil protoanemoniet fordampe og gå over til det uvirksomme anemoninet og er derfor ikke lenger giftig. Smørblomst er heller ikke giftig i silofór.

Temperaturer for kanin

Kaninen er følsom ovenfor store temperaturforandringer, såkalte temperatursjokk. Men ved suksessiv tilvenning fra sommeren av, kan kaninen tåle ekstrem kulde. Forsøk har vist at den godt tåler 40-50 kuldegrader.

Man regner da med en normal høstreduksjon i temperaturen på 4-5 celsiusgrader p.r. døgn på det meste. Kaninen tåler mye bedre ekstrem kulde enn ekstrem varme. Det heter f.eks. at beitebur aldri skal stå midt i solveggen. Det skal alltid stå i hel eller halvskygge. Hvis kaninen må stå i beitebur midt i solveggen hele dagen kan den dø av heteslag. Dødsårsaken er opptørring, totalt væsketap. Man har også sett at kaniner har dødd av hjerneblødning under ekstrem varme. En annen ting som er lurt å ha i minne når man setter kaninene ut i beitebur er følgende:

Hvis kaninen har levd på tørt høy hele vinteren er magen innstilt på å fordøye det litt mer tungfordøyelige proteinet i tørt høy. En brå overgang til ferskt plengras kan i verste fall påføre dyret diaré. Man motvirker dette ved å legge noe tørrhøy inn i beiteburet. Plengras proteinet er mye mer lettfordøyelig enn i tørt høy.

I naturen blir heller ikke alt gresset grønt over natta. Haren eter både nygrønt gress i en over-gangsperiode. Det bør også kaninen få. Så får magen omstille seg sakte, men sikkert.

Bereding av kaninskinn

Kaninskinn kan som alle andre skinn beredes på to forskjellige måter, enten vegetabilsk eller kjemisk..

Ved vegetabilsk bereding blir hudsiden brunfarget. Skinnene blir både myke og sterke ved riktig bereding.

Ved kjemisk bereding blir skinnene mer elastisk enn ved plantebereding.

Skinnberedings oppskrift for kjemisk bereding kan fåes hos Norges Kaninavlsforbund sentralt eller hos undertegnede.

Kryptorkisme (Kryptorkisisme)

Hvis man derimot etter gjentatte forsøk ikke får henne til å ta kull kan feilen ligge hos hannen, særlig når hannen ikke har vist sine farsegenskaper før. Det kan skje fra tid til annen at testiklene hos han ikke har falt ned i pungen, men har stanset i bukhulen hvor de i fosterstadiet ble laget. De kan likevel produsere sædceller, men disse er ikke levedyktige da temperaturen i bukhulen er for høy.

Tilstanden er enten enkeltsidig eller dobbeltsidig. Ved dobbeltsidig kryptorkisme er kaninen selvfølgelig steril i den forstand at han ikke kan bli far selv om han bedekker hoa. Det er ikke så mye man kan gjøre med det. Slike kaniner tar man gjerne bort.

Kaninens defensive forsvar

Siden kaninen ikke har noe angrepsforsvar har den mange elementer i sitt levesett som i sum kan kalles kaninens defensive forsvar og som til sammen gjør sitt til at den overlever som rase (man tenker da først og fremst på ville kaniner).

Kaninen sitter og trykker ved redsel. Villkaninen som er gråbrun har dermed en vernefarge.

Kaninen har kort ammetid p.r. døgn, som regel midt på natta. Man har sett at villkaninen graver sand opp foran hiet når den forlater ungene. Den "lukker igjen døra når den går". Dermed beskyttes ungene bedre mot rovdyr. Kaninen er et typisk natt og skumringsdyr. Mange rovdyr er typiske dagdyr. Kaninen som er vegetarianer er dermed det første leddet på næringskjeden, men beskytter seg altså også på denne måten, nemlig at den er på det mest aktive om natta.

Kaninen slipper løs store dotter med hår når den blir skremt f.eks. før slakting. En troverdig teori sier at den har dette fra sin ville tilstand da den ved bitt av rovdyr eller ved angrep av rovfugl vil kunne komme seg løs ved å miste store dotter med hår.

Kaninen har store kull. I et kaninkull med ti unger som kanskje nettopp er kommet av redet kan et rovdyr gjerne ta 5-6 unger (som kanskje er det meste et rovdyr får med seg), men slekta blir likevel ført videre siden det fortsatt er 5-6 unger igjen.

Kaninen har "nabovarsel". I et område der finnes et kaninhi er det gjerne flere innenfor samme område. Blir kaninen skremt tramper den med bakfoten i bakken. Lydbølgen/vibrasjonene forplanter seg gjennom bakken og når fram til nabohiet. Naboen hører dette og kommer ikke ut så lenge fare truer.

Når man vet at kaninen er på det mest aktive om natta, og at den kun er hjemme i korte perioder for å amme ungene, og at det også er slik at det fra åpningen til hiet og ned til bunnen av dette hvor rede er så høyt at ungene ikke under noen omstendighet vil kunne komme seg ut før de er blitt så gamle at de kan hoppe ut. Ja, da vet man også at kaninen ikke har noe instinkt som skulle tilsi at den bærer unger som kommer seg ut av redekassen hjemme tilbake til denne.

Til tider kan det nemlig skje at åpningen på redekassen er i høyde med gulvet i buret, og da skal det så lite til før ungene blir dratt ut på gulvet. Det kan også skje av og til at kaninen bygger rede utenfor redekassen, da som regel i den mørkeste kroken i buret, kanskje i den kroken der redekassen kaster skygge.

Da finner man ofte unger ute på gulvet. Slike unger må man selv legge tilbake i redet, kaninen gjør ikke det. Når en kaninunge blir dratt ut på gulvet, ut av redekassen har det altså oppstått en abnormal situasjon for kaninmora. Hun har rett og slett ikke hjerne til å skjønne hva som har skjedd. Dette har sin årsak i at det ikke skjer i kaninens ville naturlige tilstand. Vi vet jo også at kaninungene er født uten pels og at mora har sylskarpe gnagertenner. Hvordan ville det gått med en slik kaninunge hvis mora gjorde forsøk på å bite i den?

Mange bruker argumentet at de har sett katta bære sine unger etter nakkeskinnet, og at de ut fra dette forventer at kaninen skal gjøre det. Et sånt argument holder ikke vann. For det første er katta et rovdyr som oppdrar ungene sine på en helt annen måte enn kanin. For det første ligger katta ofte og sover i lag med ungene. Hvis man ser nøye etter når ei katt bærer en kattunge så tar den ikke tak bare i nakkeskinnet, den åpner kjeften så mye den klarer og presser den over nakken på ungen mens ungen blir klemt ned mot underlaget. Når den da bærer ungen legger den hode lettere på skakke og bærer ungen mer etter hele hodet enn etter bare nakkeskinnet. Dette kan ikke kaninmora klare.

For det første har den ikke så stor kjeft at den kan klare det. Og om den hadde klart det på en liten kaninunge ville gnagertennene i det øyeblikk et sånt tak ble tatt være plassert på sidene av kaninungens hals og det er nettopp der halspulsårene går.

Dermed er det sagt enda en gang at de som bruker argumentet at man skal bære kaninen etter nakke/ryggskinnet fordi det er naturlig, rett og slett ikke vet hva de prater om.

Det er ikke noe som tyder på det når man ser på kaninens natur.

Ekstra

Utover det som oppgaven nevner må man se over klørne på alle burkaniner for hver 6. Måned, eventuelt klippe dem hvis de er for lange. Arbeidet utføres ved hjelp av to personer. Den første personen holder kaninen med høyre hånd under kaninens bryst og venstre hånd under kaninens bak slik at kaninen ligger nærmest halvveis på rygg mot holderens bryst/mage. Presser man baken på kaninen litt opp og ut vil labbene stikke rett ut i lufta og person to klipper klørne rett av med et resolutt kutt, helst med en egnet klotang. Tanga må være kvass (bare brukes til dette) ellers kan kloa briste/revne på langs (splintres) og da revner den helt opp til "negl"-rot festet. Forbundet selger bl.a. klotenger. Man må ikke klippe klørne så langt opp at man klipper i nerven, da begynner det å blø. Det kjennes nok også.

Utover dette må man si litt om (de amoralske) dyrebutikkene som lever av å selge dyr, gjerne så mange som mulig til mindreårige barn.

I forskriften av 15. Juni 1986 heter det i § 2:

"I søknad om tillatelse til å handle med dyr, må det dokumenteres at den ansvarlige leder har nødvendige kunnskaper om, og erfaring med fòring og stell av de/den dyreart som søkes omsatt".

Videre i § 4 heter det:

"Han /hun plikter å føre fortegnelse over sin virksomhet slik at han/hun kan gjøre rede for hvor det enkelte dyr kommer fra, og hvem det er solgt til".

Dyrevernsnemnda har bl.a. rett til å kreve disse opplysningene utlevert.

Jeg anbefaler derfor alltid aktive oppdrettere og andre interesserte å gjøre dyrebutikkene oppmerksom på disse paragrafer eller anmelde forhold til dyrevernsnemnda når de ser forhold gjenta seg.

Betong gulv, et lite varsko

For en tid tilbake kom jeg over et tilfelle der storparten av en kaninbesetning bare døde plutselig, og der dyrene var holdt på betonggulv. Undersøkelser (obduksjon) viste at samtlige individer døde av livmorbetennelse.

Jeg var selv skeptisk til at kulden fra betonggulvet alene kunne gi et slikt utslag, men etter skriftlige henvendelse til veterinær Tore Sandvik fikk jeg dette svar:

"Det er kjent fra andre dyrearter at en livmorbetennelse kan oppstå ved;

A Bakterier spres med blodet fra andre lokalisasjoner i kroppen

B Bakterier kommer inn i livmoren fra kjønnsveier, f.eks. etter parring

C Bakterier får tilhold i livmoren etter forutgående hormonforstyrrelse.

Infeksjonsveiene kan nok variere fra et tilfelle til et annet. Kaniner bør oppstalles i egnede bur. Betonggulv stjeler mye varme fra kaninene selv om de har god pels på kroppen. Tap av varme er en stress faktor for dyrene. Dette gjør dem mer mottakelig for sykdom.

Ved en livmorbetennelse vil bakteriene i livmoren produsere store mengder giftstoffer som sammen med bakteriene selv går over i blodet og dermed forgifter dyret. Giftstoffene skader indre organer som er helt nødvendige for livets bestående."

Dette sier altså veterinæren, og dermed er potensielle oppdrettere advart mot lettvinte løsninger som garasjegulv og kjellergulv.

Til dyrlegen når kaninen er bisk

Med jevne mellomrom blir dyrlegene oppsøkt av kanineiere som ønsker kjæledyrene avlivet fordi de mener kaninen er bisk. Et visst antall av slike kaniner blir obdusert.

Når disse kommer fra barnefamilier, og da særlig fra familier med mindreårige barn, viser det seg (slett ikke sjeldent) at kaninen kan ha både brist i- og knekte ribbein. At slike kaniner biter og prøver å springe unna sine eiere gjør den i ren redsel, og i et forsøk på å gjemme seg bort med sin skade. Ofte er slike bruddsteder forsøkt grodd sammen slik at det derfor er synlig at kaninen må ha levd i relativt lang tid med slike brudd.

Tykkelsen på et ribbein hos en kanin er omtrent 1/3 av tykkelsen på et ribbein hos ei katt.

Kaninene er ikke laget for at mindreårige skal gå å drasse dem under armen hele dagen. Det beste rådet er å si følgende; rovdyr som hund, katt og mindreårige unger må man holde borte fra burene. Selv voksne må alltid (uten unntak) opptre behersket og varsomt i samvær med slike følsomme dyr.

Hvilke kaninraser finnes i Norden

Nordiske kaninstandard opererer med følgende kaninraser:

Kjempe raser: - Belgisk kjempe, Tysk kjempeschecke, Fransk vedder

Store raser: - Blå beveren, Stor ekorn, Stor havana, Stor sølv, Trønder, Blå wiener, Californian, Engelsk vedder, Hotot, New Zealand red, New Zealand white, Hvit wiener

Mellomstore raser: - Bourgogne, Hvit land, Japaner, Thyringer, White, Alaska, Belgisk hare, Rinsk schecke, Svensk pels, Sallander, Liten tysk vedder

Små raser: Beige, Liten chinchilla, Deilenaar, Liten ekorn, Engelsk schecke, Mar-burger ekorn, Perle ekorn, Liten havana, Hollender, Lux, Orange, Sachsengold, Liten sølv, Siameser, Tan, Liten tysk schecke, Zobel, Ørestad, Russer

Dverg raser: Dverg vedder, Hermelin

Raser med avvikende hårstruktur: Angora, Fuchs, Satin, Rex

Drøyt 50 rene raser. Nordisk kaninstandard revideres med jamne mellomrom, slik at det kan være avvik fra ovenstående liste.

I "Tidsskrift for Kaninavl" ser man dessverre ofte at Norges Kaninavlsforbunds ledelse direkte beundrer industriens stadige forsøk på å gjøre kaninen til et industridyr. Forbundet kaller seg likevel et økologisk forbund. Dette er en gåte for mange.

Denne rapporten er laget kun i dyrevernsøyemed, og stilt til disposisjon vederlagsfritt.