Hest

Den moderne hesten stammer antagelig fra Eurasia. Hester er avbildet i kunsten fra hulemalerienes tid og frem til i dag, verden over. I Skandinavia ble hester ofret ved bloting i norrøn tid, og hester er funnet i norske gravhauger. Hestekamp, kappritt og kappkjøring er kjent fra vikingtiden. Hesten ble også brukt som fremkomstmiddel, bl.a. i krigføring, og ble snart vårt vanligste arbeidsdyr, spent for plogen eller sendt til skogs for å trekke tunge tømmerstokker. Helt frem til bilens tid var hester vanlige som trekkdyr, både på landet og i byene.

I Norge brukes hester i dag først og fremst som fritidsdyr eller som profesjonelle sportsdyr. Verdien på en hest kan variere fra noen få tusen kroner til flere millioner.

Hester er vernet av de generelle bestemmelsene i dyrevernloven. I tillegg finnes særskilte forskrifter og rundskriv om hester, bl.a. om doping, bruk av brems og andre tvangsmidler, og om drift og utforming av hestesentre. I Norge har vi ikke tradisjon for å spise mye hestekjøtt, men det selges likevel i butikkene.

Ville hester lever sammen i flokker, vanligvis ledet av en stor, sterk hingst, som passer på de andre. Hesteflokkene forflytter seg fra sted til sted, alt etter som hvor beitet er det beste. Hoppene får vanligvis et føll med ett eller to års mellomrom. Hestens liv består i hovedsak av løping, beite og selskap. De sover og hviler i korte perioder gjennom hele døgnet.

Ellers bruker dyrene tid på å stelle pelsen sin, på å leke, og på å kose med andre hester. Lek er særlig viktig for føllene, som gjennom leken øver seg i forskjellige gangarter og finner sin plass i flokkens rangsystem.

Rideskolehester brukes til rideopplæring. En rideskolestall har gjerne plass til 10-30 hester, og mesteparten av undervisningen foregår på ridebane. På rideskole skal elevene lære grunnleggende ridning, blant annet å gi hesten kommandoer, og å ri i de tre gangartene skritt, trav og galopp. En del hester leies ut til turridning i forbindelse med turisme, og noen hester brukes i terapiridning for funksjonshemmede, barn og andre.

Konkurransehester finnes i mange varianter: noen hesteeiere deltar i konkurranser fordi det er en hobby, mens andre investerer i en lovende hest som en pengeplassering. I Norge arrangeres konkurranser i forskjellige grener, som dressur, sprang, feltritt, galopp og trav.

Dressurridning er en lydighetsøvelse, der hesten skal utføre forskjellige øvelser på rytterens kommando etter spesifikke programmer.

Sprangridning betyr at hesten skal hoppe over forskjellige hindre i ulik utforming, i bestemt rekkefølge, innen ulike tidsrammer.

Feltritt utføres i terreng, og er en prøve i hurtighet, lydighet og sprang. Trav- og galoppsport er konkurranser i hurtighet.

Alle konkurransegrenene drives i forskjellige vanskelighetsgrader, alt etter hestens og rytterens alder, kunnskaper og evner. Turhester brukes først og fremst til rekreasjon, og er gjerne stallet opp hos eieren, som selv steller hesten og rir eller kjører i terrenget med den.

Konkurransehester, særlig innen trav- og galoppsport, blir i mange tilfeller skadet og utrangert, i verste fall slaktet, etter få år. Årsaken er gjerne at hesten trenes for hardt i for ung alder, eller at hesteeieren tar unødige sjanser under trening og konkurranse. Enkelte trenere benytter brutale metoder for å tvinge hesten til å utføre oppgaver den ikke vil.

Dårlig miljø, f.eks. bløtt underlag eller dårlig ventilasjon, kan bidra til å påføre hesten sykdom og skade. For eksempel kan hovene skades av at hesten går på fuktig underlag («sur stråle»), og hesten kan få luftveisproblemer på grunn av dårlig ventilasjon. Hester som ikke får slippe ut på beite, som ikke har kontakt med andre hester, som ikke får tilstrekkelig mosjon eller nok utfordringer, vil kjede seg og vantrives. Vantrivselen kan gi seg utslag i apati eller stahet og adferdsvansker.

Hester kan lett påvirke hverandres adferdsmønster. Krybbebiting og ustanselig vugging med kroppen fra side til side («veving») er eksempler på adferdsvansker. Dårlige rutiner og manglende kunnskaper kan gjøre at sykdom, skade og vantrivsel ikke oppdages, eller ikke behandles på riktig måte.

Mange feiltolker og overser hestens signaler, fordi de ikke har god nok innlevelsesevne eller tilstrekkelige kunnskaper om hestens mentale liv. En hest som oppfattes som vrang, kan i virkeligheten være engstelig, mistrives eller ha vondt et eller annet sted. Hesten som tilsynelatende nekter å utføre ordre, kan svare på signaler som rytteren ubevisst gir, og som sier det motsatte av den beskjeden som formidles bevisst.

Seletøy, som bitt og sal, og korreksjonsmidler, som pisk og sporer, kan påføre hesten skader og smerter hvis det brukes feil. Alt seletøy og alle korreksjonsmidler kan på en eller annen måte påføre hesten ubehag i enkelte situasjoner.

Mange undersøkelser viser at kontakt mellom dyr og mennesker virker positivt både på menneskenes fysiske og mentale helse. Hestene vil også ha glede av nær kontakt og kommunikasjon med mennesker. Både barn og voksne vil kunne øve opp sine evner til innlevelse, empati og kommunikasjon gjennom samvær med dyr.

Hestesport som tar mer hensyn til hestens evner og naturlige behov, og i mindre grad drives på grunn av pengeinteresser og konkurransekrav, vil gi mindre risiko for skader, adferdsferdsproblemer og tidlig utrangering. Økte kunnskaper om hestens psykologi og om hvordan man kommuniserer med hester, og økt fokus på forståelse og gjensidig respekt i stedet for tvang, vil minimalisere hestens ubehag i forbindelse med trening og bruk ellers.

Dyrebeskyttelsen Norge arbeider generelt for å øke kunnskapen om dyr og dyrs behov i samfunnet. Dyrebeskyttelsen Norge:

- Har satt fokus på uetisk bruk av korreksjonsmidler i travsport og galoppsport.

- Arbeider for å bedre forholdene for slaktedyr, deriblant hester, og har bl.a. oppnådd bedrede rapporteringsrutiner ved slaktedyrtransport.

- Arbeider for å styrke dyrevernloven og dyrs rettsvern generelt, og har oppnådd flere konkrete forbedringer i lovverket, som også kommer hester til gode.

- Arbeider for å avdekke dyremishandling og finne årsakene til at dyremishandling skjer.

- Arbeider for at offentlig dyrevernmyndigheter skal få økte midler til å kontrollere og veilede dyreholdere, bl.a. hestesentre.

1) Townley, Audrey, «The Natural Horse», Crowood Press, 1993.
2) Burton, Jane, «Hester», Hjemmets bokforlag, 1978.
3) Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, Kunnskapsforlaget, 1985.
4) Mellberg, Mats, «Hestehold i praksis», Landbruksforlaget, 1997.
5) Stiftelsen Norsk Hestesenter, «Næringspolitikk for hest», 2000.
6) Lilleng, Harald, «Staller og rideanlegg», Landbruksforlaget, 1995.
7) Lov om dyrevern av 20. des. 1974 nr. 73.
8) Det kongelige landbrukdepartement, «Regelverksamling», Landbruksdepartementet, avdeling for matproduksjon og helse.
9) Forskrift om dyrevern i slakterier av 28.08.95 nr. 775.
10) Jensen, Per, «Dyras adferd», Landbruksforlaget, 1993.
11) Robinson, I., «The Waltham Book of Human-Animal Interaction: Benefits and responsibilities of pet ownership», Pergamon, 1995.