Kylling

Dagens tamhøns stammer fra Sørøst-Asias jungelhøns. Verpehøns har trolig blitt holdt som husdyr i nærmere 6 000 år. Hanekamp er en blodsport med røtter tilbake til oldtiden. Tidligere var småskala hønsehold vanlig på landsbygda i Norge. Hønsene og kyllingene trippet omkring ute i sommerhalvåret. Det var først etter andre verdenskrig at industrialiseringen av hønsehold og kyllingproduksjon tok til.

I Norge finnes det i dag ikke noe offentlig regelverk om hold av slaktekylling. En forskrift er under utarbeidelse. Forskriften vil fastsette visse minimumskrav til hønseholdet, bl.a. minimum arealkrav.

En høne legger normalt egg bare noen få ganger i året. Hun verper vanligvis ti-tyve egg, og ruger dem ut i løpet av tre uker, mens hanen passer på henne. Kyllingen piper til moren allerede mens den ligger inne i egget. Høna klukker tilbake, og oppmuntrer den lille mens den hakker seg ut. Så snart kyllingen har kommet seg ut av egget, tar høna den under vingene for å varme den. Etter kort tid må høna avsted for å lete etter mat. Hun lokker med seg kyllingene.

Høns har et aktivt språk. Forskere har avdekket rundt 30 presise setninger. Kyllingene følger prøvende etter moren, og nå følger en slitsom læretid. Høna lærer kyllingene hvordan de skal sparke etter mat, hva som kan spises, og hva som er farlig i verden. Den vesle familien legger ut på oppdagelsesturer. Kyllingene blir presentert for hanen og de andre hønsene i flokken, og må lære å innordne seg i rangsystemet.

Noen få, internasjonale avlsfirmaer produserer avlsdyr. Avlsdyrene selges til rugerier over hele verden, også til Norge. Det er avlsfirmaene som bestemmer hvilke egenskaper kyllingene skal ha, f.eks. rask tilvekst og høy kjøttprosent.

I Norge har vi egne avlsavdelinger, rugerier og oppalere. Avlshøns produserer egg, og eggene ruges ut i automatiske rugemaskiner. Når kyllingene er klekket ut, transporteres de til oppaleren.

Det er vanlig at en kyllingprodusent har flere tusen kyllinger i hønsehuset. Kyllingene slaktes vanligvis når de er omtrent 35 dager gamle. Da veier hver kylling nærmere 1,5 kilo. Med en slik intensivitet kan bonden fore frem fem puljer med kylling i året. Kyllingene går fritt omkring på golvet i en stor hall. De har strø på golvet, drikkenipler og fôrtrau. Ellers er den store hallen tom.

Mange kyllinger får svake, betente eller misdannede bein. Noen blir helt lamme. Dette er trolig grunnen til at kyllingene ikke beveger seg så mye inne i hallen. Enhver bevegelse er smertefull. Senere forskning tyder på at det er intensiv avl som har påført kyllingene disse lidelsene. Avlens mål har i mange år vært at fuglene skal vokse fort og ha så mye kjøtt på kroppen som mulig. Når kyllingene vokser fort, blir de billige å produsere. Kyllingene kan selges til god pris hvis forbrukeren blir fornøyd med at det er mye kjøtt på fuglen. Hvis du spiser kylling igjen, kan du prøve å bryte et av beina. Du vil merke at det er lett å bryte over, og dette er fordi det nesten bare består av brusk.

Kyllingene kan også rammes av andre sykdommer som antas å ha sammenheng med den raske tilveksten. Dette gjelder bl.a. akutt hjertedød. For å hindre at for mange kyllinger dør av seg selv, går kyllingoppdretteren gjerne en runde i hønsehuset om dagen, og dreper kyllinger som ser svakelige ut.

Moderne kyllinger får ikke hjelp av hønemor når de klekkes ut. Kyllingene møter aldri noen høne i løpet av det korte livet sitt. I oppdrettshallen har de muligheten til å bevege seg, men dette hjelper lite når de er for svake til at de klarer å benytte seg av muligheten. I tillegg er det unaturlig for en kylling å begi seg ut på tur uten moren. Kyllingen er helt uerfaren, og ennå ikke moden for å orientere seg på egenhånd. I hallen har kyllingen heller ikke noe miljø å utforske, og ingen steder å gjemme seg. Det er også unaturlig for kyllingene å gå flere tusen sammen.

Når kyllingene skal slaktes, må de samles og puttes i transportkasser. Kyllingene gripes etter beina, samles i et knippe og legges i kassen. Forskning tyder på at mange fugler skades av denne behandlingen, bl.a. ved at de brekker eller forstuer vingene.

De siste årene har 30 000 - 40 000 fjørfe dødd under norske slakteritransporter hvert år. Det er ukjent hvor mange som skades. Vel fremme på slakteriet blir de gjenlevende fuglene utsatt for nye belastninger når de henges etter føttene på et automatisk samlebånd, og slepes gjennom et strømførende vannbad for å bli bedøvet. Samlebåndet passerer deretter en kniv som kutter strupen på fuglene. Det er blodtapet som gjør at de dør. Et problem er at ikke alle kyllingene blir bedøvet. Noen er så små, eller så urolige, at de klarer å holde hodet over det elektriske vannet. Hvis slakteriarbeideren ikke passer godt nok på, får disse fuglene strupen kuttet ved full bevissthet.

Avlsfirmaene må slutte å avle på rask tilvekst og høy kjøttprosent. Forskning tyder på at lengre vekstperiode i løpet av noen få generasjoner vil minske kyllingenes smerter ved bevegelse. Avlsmålene må endres, slik at det i større grad avles på motstandskraft mot sykdom, sterkt skjelett og andre helseaspekter. Dette innebærer at forbrukerne må slå seg til tåls med kyllingkjøtt som koster litt mer.

Det ideelle for en kylling vil være å leve sammen med søsknene sine hos moren. I lys av dette er det klart at dagens oppdrettssystemer for kylling kan forbedres. Per i dag finnes det ikke så mye vitenskapelig begrunnet kunnskap om hvordan dette kan gjøres. Mye tyder likevel på at kyllingene vil trives bedre hvis de tilbys et miljø som ligner mer på det som er naturlig for dem. Dette er et område der det behøves økt kunnskap.

Dyrebeskyttelsen Norge benytter forskjellige virkemidler for å bedre kyllingenes levekår:

- Dyrebeskyttelsen Norge informerer publikum ved hjelp av egenprodusert informasjon og ved hjelp av media.

- Dyrebeskyttelsen Norge samarbeider med slakterier om velferdsprogrammer for kyllingoppdrett, transport og slakting.

- Dyrebeskyttelsen Norge påvirker norske myndigheter under utforming av offentlige forskrifter.

- Dyrebeskyttelsen Norge påvirker regelutviklingen i EU gjennom europeiske samarbeidsorganisasjoner, og legger derved press på internasjonale avlsfirmaer.

1) «Jord og gjerning 2000», Norsk Landbruksmuseum 1999
2) Børresen, Bergljot og Gjersøe, Vera: «Husdyrliv», Gyldendal Forlag, 1999
3) Utkast, forskrift om fjørfe
4) Simensen, Egil: «Forebyggende helsearbeid i husdyrproduksjonen», Landbruksforlaget, 1998
5) Compassion in World Farming: «Lameness or Weakness in Broiler Chickens. A Resumé of the latest scientific Research», 1999
6) Tall fra Gregory et al., 1992, gjengitt av Grandin, Temple: «Livestock Handling and Transport», Cab International, 1997
7) Dyrebeskyttelsen Norge: «Transport og slakt av produksjonsdyr», 1999
8) Hårdnes et al. : «Avlslære», Landbruksforlaget, 1998